Tajiks kreative Høyre-historie

Denne gjengen dannet visstnok et parti fordi de var imot almen stemmerett

Hadia Tajik (Ap) svarer i dag Høyres kritikk mot Arbeiderpartiets historieskriving med at «vi må minne om at dette er samme parti som ble stiftet i kampen mot almen stemmerett,» før hun fortsetter:

De var imot åttetimers arbeidsdag, mot skattefinansiert alderstrygd, mot arbeidsledighetstrygd, de hadde store problemer med å akseptere selvbestemt abort, og var skeptiske til både Husbanken og Lånekassen.

Jeg vil begrense meg til ikke å kommentere alle sammen, men vil først stille spørsmålstegn ved Tajiks forklaring på partivesenets opphav. Høyre ble dannet ved sammenslutningen av 174 lokale, konservative foreninger sensommeren 1884, som en reaksjon på dannelsen av Venstre. Høyre omfattet allerede fra starten et utall idéretninger, men felles for dem var frykten for at Venstre ville forringe balansen mellom Stortinget og regjeringen. For Høyre var også maktbalansen mellom stat og individ viktig, og dette har blitt trukket frem som den bestandige kjernen i Høyres politikk gjennom hele partiets historie av professor Francis Sejersted. I Høyre var det tilsynelatende et flertall imot almen stemmerett for menn, men dette var ikke bakgrunnen for partidannelsen.

Høyre har hatt for vane å fristille sine representanter i vanskelige verdispørsmål, slik tilfellet var i sakene om selvbestemt abort, homofile partnerskap og kjønnsnøytral ekteskapslov, mens Arbeiderpartiet har svingt pisken. For Tajik står det tydeligvis mest respekt av det siste.

Utsagnet om alderstrygden er direkte feilaktig. Prinsippvedtaket om alderstrygd ble vedtatt etter forslag fra sosialminister Odd Klingenberg (H) i 1923, men den vanskelige økonomiske situasjonen gjorde at innføringen måtte utsettes. Klingenberg arbeidet også for blant annet åttetimers arbeidsdag og et moderne trygdesystem basert på skatt. I midten av 1930-årene var økonomien i bedring, og Høyre stemte for hovedtrekkene i loven fremmet av Nygaardsvold-regjeringen. Høyre fremmet særforslag på detaljer som fradragsregler, kommunenes økonomiske ansvar og fondsoppbyggingen. De fleste av Høyres forslag ble nedstemt i 1936, men enkelte innvendinger ble tatt hensyn til av Arbeiderpartiet ved senere revisjoner av loven.

Nettopp bekymringen for finansieringen har vært årsak til Høyres skepsis mot enkelte reformer, men de fleste lover som danner grunnlaget for velferdsstaten, er vedtatt av et enstemmig Storting. Derfor må velferdsstaten tilskrives kompromisser mellom sosialistiske og borgerlige partier gjennom en årrekke, ikke Arbeiderpartiet alene.

Personlig uniform

Regjeringens livssynspolitiske utvalg ønsker å tillate hijab, og formodentlig andre religiøse symboler, i politiet og rettsvesenet. Den prinsipielle begrunnelsen vitner om en logisk kortslutning.

«Ut ifra diskusjonen i utvalget føler jeg meg helt sikker på at religiøse hodeplagg må kunne kombineres både med dommerkapper og politiuniformer,» sier et utvalgsmedlem til NTB. Et annet utvalgsmedlem sammenligner dette med å skulle møte en imam i en sykehuskorridor.

Kanskje kan man kalle slike drakter «personlige uniformer»? Det vil isåfall være en selvmotsigelse av dimensjoner. «Uniform» betyr ordrett «ensartet» eller «ikke individualisert», ifølge ordboken. Det er derfor et poeng at politiuniformer skal være nettopp det. Hvis man skal gå bort fra dette prinsippet, kan man for skams skyld finne et nytt ord for disse yrkenes arbeidsklær.

Sammenligningen mellom representanter for den norske stat og religioners sjelesørgere er så grell at den ikke kan las passere. Politifolk og dommere skal utøve statens voldsmonopol, altså det å skulle arrestere, dømme og straffe oss borgere, mens vårt forhold til prester og imamer må sies å være mer frivillig. De som skal utøve statens voldsmonopol står simpelthen i en særstilling. Man skal ikke møtes av en kristen politimann, muslimsk aktor eller jødisk dommer. Man skal møtes av en politimann, aktor og dommer, livssynsnøytrale representanter for den norske stat.

Avskaff språkdelte lærebøker

I en årrekke har det vært slik at alle elever i grunnskolen og videregående opplæring har rett på lærebøker på sitt valgte hovedmål. Det finnes imidlertid et snodig unntak – i norskfaget. I skoleåret 2010/2011 hadde over en halv million elever bokmål som sitt hovedmål, mens 80 000 har nynorsk som hovedmål. Som et eksempel på hvilke utslag dette kan gi, er et mye brukt læreverk i videregående opplæring omtrent todelt i sin bruk av målformene, og kan bytte målform fra ett kapittel til et annet.

I Unge Høyre er vi klare tilhengere av valgfrihet mellom to levedyktige målformer i skolen, men motstandere av tvungen skriftlig opplæring i sidemål samt diskriminering av målformene, enten det gjelder bokmål eller nynorsk. Språkdelte lærebøker bryter med prinsippet om elevens frie valg av hovedmål; tilsvarende løsninger i lærebøker i andre fag ville vært ulovlige. Samtidig innebærer det en diskriminering av bokmål, ettersom nynorsk er klart tilgodesett. I hverdagen medfører ordningen likevel størst ulempe for nynorskelever, som eksponeres for nok bokmål som det er. Unge Høyre vil samtidig understreke at tekstutdrag fremdeles må gjengis på sin opprinnelige målform – noe annet ville være ren skjending av vår litterære arv.

Vi i Unge Høyre mener det er åpenbart at elevenes valg av hovedmål skal respekteres, ikke minst i norskfaget. At nynorskelever skal eksponeres for stadig mer bokmål, selv i morsmålsfaget, er også svært uheldig for nynorskens videre fremtid. Språklig diskriminering må avskaffes, både fordi det er prinsipielt galt, og fordi resultatene ikke samsvarer med målene.

Slipp dem fri, Kim

Etter dødsfallet til «Det 20. århundres strålende sol», eller Kim Jong-il, som kan oftest kalles utenfor Nord-Korea, kan det være mye å gripe fatt i for en som har lest endel om hans far, Kim Il-sung (fremdeles landets president, selv om han døde i 1994). For eksempel at den offisielle dødsårsaken, «hjerteinfarkt som følge av mental overanstrengelse,» er så og si identisk med farens, at ingen advarer mot å glede seg over en diktators død denne gangen, eller at de fleste vestlige medier ikke gjennomskuer propagandaeffekten av at nordkoreanske nyhetsopplesere tilsynelatende gråter over Kim. Selvfølgelig må propagandistene gråte når den forgangne, stalinistens rolle er mer religiøs enn politisk.

Jeg kunne skrevet mye om Kims tragikomiske påfunn, propaganda og ekstravagante levevis, men jeg vil heller vie litt tid til noen som blir glemt midt oppi Kim Jong-uns bruk av odelsretten: Nord-Koreas bortførte og fengslede sørkoreanske og japanske statsborgere – og mange ganger flere av deres egne.

I 1946 proklamerte Kim Il-sung at «man må hente intellektuelle fra Sør-Korea for å løse manglene i Nord-Korea.» Opptil 70 eller 80 japanere skal ha blitt bortført, og over 4 000 sørkoreanere ble fengslet eller bortført, de fleste fordi oppholdt seg for nært grensen, eller fordi myndighetene mente de trengte kompetansen deres. Medregnet sørkoreanere holdt tilbake i Nord-Korea etter Koreakrigen og koreanere bosatt i Japan som ble lokket til Nord-Korea frivillig, har Nord-Korea bortført rundt 180 000 utlendinger, storparten under Kim Il-sung. I 1979 forsvant den sørkoreanske læreren Ko Sang-moon i Oslo, ifølge sørkoreanske myndigheter fordi han hadde kommet til feil ambassade, og i likhet med mange andre i samme situasjon, er hans skjebne er fortsatt uviss.

I Kim-dynastiets konsentrasjonsleire utsettes fangene for hardt fysisk arbeid, under- og feilernæring, umenneskelige boforhold, tortur, mishandling, voldtekt og eksperimenter, og Amnesty International melder om forfølgelse, internering og drap på alle politiske opposisjonelle, kristne, homofile og funksjonshemmede, blant andre. Dette gjelder i første rekke nordkoreanere, men også utlendinger. Antageligvis sitter rundt 200 000 mennesker permanent i de verste av disse leirene. Hvor lenge skal verdenssamfunnet sitte stille og se på denne tilintetgjørelsen av menneskeverdet?

For den som vil vite mer om Nord-Koreas bortføringer, kan Yoshi Yamamotos rapport Taken! North Korea’s Criminal Abduction of Citizens of Other Countries, utgitt i år av Committee for Human Rights in North Korea, være å anbefale.

Lille Norge, men større

I sitt svar til undertegnede reiser Nils Michael Nilsson Ramsøy, 1. nestleder i Senterungdommen, endel spørsmål om EØS-avtalen og alternativer til den.

Som nevnt er saken om alkoholreklame et typisk eksempel på hvordan Norge står i spagat i forholdet til EU. Hvorvidt reservasjonsretten faktisk benyttes, er i aller høyeste grad relevant for diskusjonen! Norsk utenrikspolitikk må baseres på verden slik den er, ikke slik den ideelt sett burde ha vært. EU har understreket at man ikke vil tillate noen utenforstående stat fri adgang til EUs indre marked, så å håpe på at de gamle handelsavtalene vil trå i kraft om EØS-avtalen sies opp, forblir en ønskedrøm. EU ønsker seg ikke et nytt Sveits, som antagelig blir tvunget til å nærme seg EU på en annen måte enn nå. Alternativene til EØS-avtalen er et fullverdig EU-medlemskap eller leting etter nye markeder for 80 % av norsk eksport.

Vi kan ikke stå alene om å løse internasjonale utfordringer, det krever samarbeid. Nettopp samarbeid er det som driver EU fremover, og de fleste avgjørelser baseres på konsensus. EU er forøvrig verdens eneste mellomstatlige samarbeid med en direkte folkevalgt forsamling.

En rekke nåværende EU-medlemsstater har færre EU-parlamentarikere enn det Norge ville ha hatt. Grunnen til at Ramsøy kan plugge samme stikkontakt i veggen over hele Europa, er et forslag fra en EU-parlamentariker fra Malta. Alle møter i EU-parlamentet åpne – slik er det ikke på Stortinget. Representantene i EU-parlamentet er forøvrig gruppert etter sitt politiske ståsted, ikke nasjonalitet. At en liten andel av representantene brukes som argument for ikke å delta i det hele tatt, kan sammenlignes med at Finnmark skulle melde seg ut av Stortinget, fordi man bare har 1,6 % av innbyggerne uansett, men fortsatt svelge alle stortingsvedtak gjennom en særskilt avtale. Det lyder ikke spesielt demokratisk.

Unge Høyre mener at Norge må kreve sin rettmessige stemme i det europeiske fellesskapet. I dag overlates viktige beslutninger for vår nasjon til andre lands politikere og byråkrater. Faxdemokratiet er den virkelige trusselen mot folkestyret.

Åpenhet fremfor tetthet i skolen

Foto: Wikimedia Commons

I disse dager går et forslag om minstenorm for antall elever per lærer i grunnskolen fra departementet ut på høring i kommunene.

Rent umiddelbart høres forslaget godt ut, men for å eksemplifisere, vil jeg trekke frem selve hovedstaden i Trøndelag, Trondheim. Ifølge SSB steg lærertettheten i Trondheim i årene 2003–2008, men siden har den sunket igjen. I fjor lå antallet elever per lærer over snittet for både landet, Trøndelag og nabokommunene Malvik, Klæbu og Melhus.

Jeg er redd for at en minstenorm i teorien gjerne blir en maksnorm i praksis. Det skaper også en rigiditet som struper det lokale selvstyret ytterligere. Løsningene må utformes og tilpasses lokalt, ikke gjennom endeløse forskrifter fra kontorveldet i hovedstaden.

Skjønt læreren i seg selv er den utvilsomme suksessfaktor nummer én, vet vi samtidig fra forskningen at lærertettheten har forholdsvis lite å si for resultatene. En minstenorm kan dermed gi noen grelle utslag lokalt, kanskje spesielt på mindre skoler. Det som virkelig burde bekymre, er at bare noen få i hele Trondheim kommune vet hvordan skolene gjør det i forskjellige sammenhenger. I andre store byer, som Oslo, Bergen og Stavanger, kan alle få innsyn i hvordan skolene leverer i tråd med målene – eller rettere sagt; hvordan skolene leverer overfor elevene. Det fortjener elever og foreldre å vite. Det er også med på å fordre konstruktiv opposisjonspolitikk.

Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen. Derfor må det være åpenhet om resultatene, slik at vi lokalt kan diskutere lærertetthet og annet med utgangspunkt i dem.

Alkoholreklame – vår feil

Foto: Xavier Häpe/ Wikimedia Commons

Gjennom EØS-avtalen mottar Norge i disse tider et EU-direktiv som forbyr nasjonale forbud mot alkoholreklame, slik Norge har.

Én side ved dette er at vi nå får alkoholreklame på norsk fjernsyn. Jeg synes det er rimelig, for alkohol er et lovlig produkt som det dermed burde være lov å reklamere for. Det likestiller norske bryggerier med sine utenlandske konkurrenter, i motsetning til dagens ordning, som gjør at utenlandske bryggerier kan avertere alene for sine produkter, og derigjennom får et konkurransefortrinn. Dette må sees uavhengig av hvilken politikk norske myndigheter ønsker å føre med hensyn til tilgjengelighet, som varierer mye land imellom, også mellom de som tillater alkoholreklame.

Det jeg synes er mer interessant med denne saken, er at den illustrerer hvor liten innflytelse Norge har uten fullt EU-medlemskap. Med EØS-avtalen, hvor vi i utgangspunktet forplikter oss til å implementere EUs direktiver, har vi riktignok en reservasjonsrett. Sterke motstandere av alkoholreklame har ønsket å anvende denne i spørsmålet om dette direktivet, noe som isåfall ville være første gang Norge reserverte seg. Vi vet ikke konsekvensen av å reservere oss, så det er heldigvis et stortingsflertall imot reservasjon – noe annet ville være uansvarlig. Det forteller også hvor uanvendelig vår teoretiske reservasjonsrett er i praksis.

I denne saken har Norge mye seg selv å takke. Jeg skulle gjerne sett at det ikke var slik, men faktum er at Norge sitter utenfor forhandlingene og uten stemmerett, fordi vi bare er medlemmer av EØS. Det blir som husmannens kontrakt med storbonden, og det er begredelig. EU bygger på konsensus og samarbeid, så medlemsland kan uten altfor store anstrengelser forhandle frem tilpasninger og unntak. En lignende sak var EUs direktiv om importforbud av selprodukter for noen år siden. Danmark, med sin spesielle kompetanse på feltet og interesser på Grønland, fikk et unntak, men i Norge ble ikke saken alment kjent før pressen slo den opp. Norge hadde tapt en viktig sak – fordi vi ikke satt i rommet der beslutningen ble tatt. Akkurat som i saken om alkoholreklame, som er en viktig sak for brede lag av norske politikere.

Vi får nå åpenlyst merke hvordan det er å bite i det sure eplet som følge av halvveis EU-medlemskap. Som David Cameron nylig sa om at enkelte ønsker Storbritannia ut av EU: «På utsiden av EU vil vi ende opp som Norge. Avhengig av det indre markedet, men uten innflytelse!» Det er ingenting å godte seg over, for det rammer oss alle som nasjon.