Foto: Wikimedia Commons
I disse dager går et forslag om minstenorm for antall elever per lærer i grunnskolen fra departementet ut på høring i kommunene.
Rent umiddelbart høres forslaget godt ut, men for å eksemplifisere, vil jeg trekke frem selve hovedstaden i Trøndelag, Trondheim. Ifølge SSB steg lærertettheten i Trondheim i årene 2003–2008, men siden har den sunket igjen. I fjor lå antallet elever per lærer over snittet for både landet, Trøndelag og nabokommunene Malvik, Klæbu og Melhus.
Jeg er redd for at en minstenorm i teorien gjerne blir en maksnorm i praksis. Det skaper også en rigiditet som struper det lokale selvstyret ytterligere. Løsningene må utformes og tilpasses lokalt, ikke gjennom endeløse forskrifter fra kontorveldet i hovedstaden.
Skjønt læreren i seg selv er den utvilsomme suksessfaktor nummer én, vet vi samtidig fra forskningen at lærertettheten har forholdsvis lite å si for resultatene. En minstenorm kan dermed gi noen grelle utslag lokalt, kanskje spesielt på mindre skoler. Det som virkelig burde bekymre, er at bare noen få i hele Trondheim kommune vet hvordan skolene gjør det i forskjellige sammenhenger. I andre store byer, som Oslo, Bergen og Stavanger, kan alle få innsyn i hvordan skolene leverer i tråd med målene – eller rettere sagt; hvordan skolene leverer overfor elevene. Det fortjener elever og foreldre å vite. Det er også med på å fordre konstruktiv opposisjonspolitikk.
Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen. Derfor må det være åpenhet om resultatene, slik at vi lokalt kan diskutere lærertetthet og annet med utgangspunkt i dem.
