Etter dødsfallet til «Det 20. århundres strålende sol», eller Kim Jong-il, som kan oftest kalles utenfor Nord-Korea, kan det være mye å gripe fatt i for en som har lest endel om hans far, Kim Il-sung (fremdeles landets president, selv om han døde i 1994). For eksempel at den offisielle dødsårsaken, «hjerteinfarkt som følge av mental overanstrengelse,» er så og si identisk med farens, at ingen advarer mot å glede seg over en diktators død denne gangen, eller at de fleste vestlige medier ikke gjennomskuer propagandaeffekten av at nordkoreanske nyhetsopplesere tilsynelatende gråter over Kim. Selvfølgelig må propagandistene gråte når den forgangne, stalinistens rolle er mer religiøs enn politisk.
Jeg kunne skrevet mye om Kims tragikomiske påfunn, propaganda og ekstravagante levevis, men jeg vil heller vie litt tid til noen som blir glemt midt oppi Kim Jong-uns bruk av odelsretten: Nord-Koreas bortførte og fengslede sørkoreanske og japanske statsborgere – og mange ganger flere av deres egne.
I 1946 proklamerte Kim Il-sung at «man må hente intellektuelle fra Sør-Korea for å løse manglene i Nord-Korea.» Opptil 70 eller 80 japanere skal ha blitt bortført, og over 4 000 sørkoreanere ble fengslet eller bortført, de fleste fordi oppholdt seg for nært grensen, eller fordi myndighetene mente de trengte kompetansen deres. Medregnet sørkoreanere holdt tilbake i Nord-Korea etter Koreakrigen og koreanere bosatt i Japan som ble lokket til Nord-Korea frivillig, har Nord-Korea bortført rundt 180 000 utlendinger, storparten under Kim Il-sung. I 1979 forsvant den sørkoreanske læreren Ko Sang-moon i Oslo, ifølge sørkoreanske myndigheter fordi han hadde kommet til feil ambassade, og i likhet med mange andre i samme situasjon, er hans skjebne er fortsatt uviss.
I Kim-dynastiets konsentrasjonsleire utsettes fangene for hardt fysisk arbeid, under- og feilernæring, umenneskelige boforhold, tortur, mishandling, voldtekt og eksperimenter, og Amnesty International melder om forfølgelse, internering og drap på alle politiske opposisjonelle, kristne, homofile og funksjonshemmede, blant andre. Dette gjelder i første rekke nordkoreanere, men også utlendinger. Antageligvis sitter rundt 200 000 mennesker permanent i de verste av disse leirene. Hvor lenge skal verdenssamfunnet sitte stille og se på denne tilintetgjørelsen av menneskeverdet?
For den som vil vite mer om Nord-Koreas bortføringer, kan Yoshi Yamamotos rapport Taken! North Korea’s Criminal Abduction of Citizens of Other Countries, utgitt i år av Committee for Human Rights in North Korea, være å anbefale.
