Regjeringens livssynspolitiske utvalg ønsker å tillate hijab, og formodentlig andre religiøse symboler, i politiet og rettsvesenet. Den prinsipielle begrunnelsen vitner om en logisk kortslutning.
«Ut ifra diskusjonen i utvalget føler jeg meg helt sikker på at religiøse hodeplagg må kunne kombineres både med dommerkapper og politiuniformer,» sier et utvalgsmedlem til NTB. Et annet utvalgsmedlem sammenligner dette med å skulle møte en imam i en sykehuskorridor.
Kanskje kan man kalle slike drakter «personlige uniformer»? Det vil isåfall være en selvmotsigelse av dimensjoner. «Uniform» betyr ordrett «ensartet» eller «ikke individualisert», ifølge ordboken. Det er derfor et poeng at politiuniformer skal være nettopp det. Hvis man skal gå bort fra dette prinsippet, kan man for skams skyld finne et nytt ord for disse yrkenes arbeidsklær.
Sammenligningen mellom representanter for den norske stat og religioners sjelesørgere er så grell at den ikke kan las passere. Politifolk og dommere skal utøve statens voldsmonopol, altså det å skulle arrestere, dømme og straffe oss borgere, mens vårt forhold til prester og imamer må sies å være mer frivillig. De som skal utøve statens voldsmonopol står simpelthen i en særstilling. Man skal ikke møtes av en kristen politimann, muslimsk aktor eller jødisk dommer. Man skal møtes av en politimann, aktor og dommer, livssynsnøytrale representanter for den norske stat.
