Denne gjengen dannet visstnok et parti fordi de var imot almen stemmerett

Hadia Tajik (Ap) svarer i dag Høyres kritikk mot Arbeiderpartiets historieskriving med at «vi må minne om at dette er samme parti som ble stiftet i kampen mot almen stemmerett,» før hun fortsetter:

De var imot åttetimers arbeidsdag, mot skattefinansiert alderstrygd, mot arbeidsledighetstrygd, de hadde store problemer med å akseptere selvbestemt abort, og var skeptiske til både Husbanken og Lånekassen.

Jeg vil begrense meg til ikke å kommentere alle sammen, men vil først stille spørsmålstegn ved Tajiks forklaring på partivesenets opphav. Høyre ble dannet ved sammenslutningen av 174 lokale, konservative foreninger sensommeren 1884, som en reaksjon på dannelsen av Venstre. Høyre omfattet allerede fra starten et utall idéretninger, men felles for dem var frykten for at Venstre ville forringe balansen mellom Stortinget og regjeringen. For Høyre var også maktbalansen mellom stat og individ viktig, og dette har blitt trukket frem som den bestandige kjernen i Høyres politikk gjennom hele partiets historie av professor Francis Sejersted. I Høyre var det tilsynelatende et flertall imot almen stemmerett for menn, men dette var ikke bakgrunnen for partidannelsen.

Høyre har hatt for vane å fristille sine representanter i vanskelige verdispørsmål, slik tilfellet var i sakene om selvbestemt abort, homofile partnerskap og kjønnsnøytral ekteskapslov, mens Arbeiderpartiet har svingt pisken. For Tajik står det tydeligvis mest respekt av det siste.

Utsagnet om alderstrygden er direkte feilaktig. Prinsippvedtaket om alderstrygd ble vedtatt etter forslag fra sosialminister Odd Klingenberg (H) i 1923, men den vanskelige økonomiske situasjonen gjorde at innføringen måtte utsettes. Klingenberg arbeidet også for blant annet åttetimers arbeidsdag og et moderne trygdesystem basert på skatt. I midten av 1930-årene var økonomien i bedring, og Høyre stemte for hovedtrekkene i loven fremmet av Nygaardsvold-regjeringen. Høyre fremmet særforslag på detaljer som fradragsregler, kommunenes økonomiske ansvar og fondsoppbyggingen. De fleste av Høyres forslag ble nedstemt i 1936, men enkelte innvendinger ble tatt hensyn til av Arbeiderpartiet ved senere revisjoner av loven.

Nettopp bekymringen for finansieringen har vært årsak til Høyres skepsis mot enkelte reformer, men de fleste lover som danner grunnlaget for velferdsstaten, er vedtatt av et enstemmig Storting. Derfor må velferdsstaten tilskrives kompromisser mellom sosialistiske og borgerlige partier gjennom en årrekke, ikke Arbeiderpartiet alene.

«Ut ifra diskusjonen i utvalget føler jeg meg helt sikker på at religiøse hodeplagg må kunne kombineres både med dommerkapper og politiuniformer,» sier et utvalgsmedlem til NTB. Et annet utvalgsmedlem sammenligner dette med å skulle møte en imam i en sykehuskorridor.

Kanskje kan man kalle slike drakter «personlige uniformer»? Det vil isåfall være en selvmotsigelse av dimensjoner. «Uniform» betyr ordrett «ensartet» eller «ikke individualisert», ifølge ordboken. Det er derfor et poeng at politiuniformer skal være nettopp det. Hvis man skal gå bort fra dette prinsippet, kan man for skams skyld finne et nytt ord for disse yrkenes arbeidsklær.

Sammenligningen mellom representanter for den norske stat og religioners sjelesørgere er så grell at den ikke kan las passere. Politifolk og dommere skal utøve statens voldsmonopol, altså det å skulle arrestere, dømme og straffe oss borgere, mens vårt forhold til prester og imamer må sies å være mer frivillig. De som skal utøve statens voldsmonopol står simpelthen i en særstilling. Man skal ikke møtes av en kristen politimann, muslimsk aktor eller jødisk dommer. Man skal møtes av en politimann, aktor og dommer, livssynsnøytrale representanter for den norske stat.

I Unge Høyre er vi klare tilhengere av valgfrihet mellom to levedyktige målformer i skolen, men motstandere av tvungen skriftlig opplæring i sidemål samt diskriminering av målformene, enten det gjelder bokmål eller nynorsk. Språkdelte lærebøker bryter med prinsippet om elevens frie valg av hovedmål; tilsvarende løsninger i lærebøker i andre fag ville vært ulovlige. Samtidig innebærer det en diskriminering av bokmål, ettersom nynorsk er klart tilgodesett. I hverdagen medfører ordningen likevel størst ulempe for nynorskelever, som eksponeres for nok bokmål som det er. Unge Høyre vil samtidig understreke at tekstutdrag fremdeles må gjengis på sin opprinnelige målform – noe annet ville være ren skjending av vår litterære arv.

Vi i Unge Høyre mener det er åpenbart at elevenes valg av hovedmål skal respekteres, ikke minst i norskfaget. At nynorskelever skal eksponeres for stadig mer bokmål, selv i morsmålsfaget, er også svært uheldig for nynorskens videre fremtid. Språklig diskriminering må avskaffes, både fordi det er prinsipielt galt, og fordi resultatene ikke samsvarer med målene.

Jeg kunne skrevet mye om Kims tragikomiske påfunn, propaganda og ekstravagante levevis, men jeg vil heller vie litt tid til noen som blir glemt midt oppi Kim Jong-uns bruk av odelsretten: Nord-Koreas bortførte og fengslede sørkoreanske og japanske statsborgere – og mange ganger flere av deres egne.

I 1946 proklamerte Kim Il-sung at «man må hente intellektuelle fra Sør-Korea for å løse manglene i Nord-Korea.» Opptil 70 eller 80 japanere skal ha blitt bortført, og over 4 000 sørkoreanere ble fengslet eller bortført, de fleste fordi oppholdt seg for nært grensen, eller fordi myndighetene mente de trengte kompetansen deres. Medregnet sørkoreanere holdt tilbake i Nord-Korea etter Koreakrigen og koreanere bosatt i Japan som ble lokket til Nord-Korea frivillig, har Nord-Korea bortført rundt 180 000 utlendinger, storparten under Kim Il-sung. I 1979 forsvant den sørkoreanske læreren Ko Sang-moon i Oslo, ifølge sørkoreanske myndigheter fordi han hadde kommet til feil ambassade, og i likhet med mange andre i samme situasjon, er hans skjebne er fortsatt uviss.

I Kim-dynastiets konsentrasjonsleire utsettes fangene for hardt fysisk arbeid, under- og feilernæring, umenneskelige boforhold, tortur, mishandling, voldtekt og eksperimenter, og Amnesty International melder om forfølgelse, internering og drap på alle politiske opposisjonelle, kristne, homofile og funksjonshemmede, blant andre. Dette gjelder i første rekke nordkoreanere, men også utlendinger. Antageligvis sitter rundt 200 000 mennesker permanent i de verste av disse leirene. Hvor lenge skal verdenssamfunnet sitte stille og se på denne tilintetgjørelsen av menneskeverdet?

For den som vil vite mer om Nord-Koreas bortføringer, kan Yoshi Yamamotos rapport Taken! North Korea’s Criminal Abduction of Citizens of Other Countries, utgitt i år av Committee for Human Rights in North Korea, være å anbefale.

Som nevnt er saken om alkoholreklame et typisk eksempel på hvordan Norge står i spagat i forholdet til EU. Hvorvidt reservasjonsretten faktisk benyttes, er i aller høyeste grad relevant for diskusjonen! Norsk utenrikspolitikk må baseres på verden slik den er, ikke slik den ideelt sett burde ha vært. EU har understreket at man ikke vil tillate noen utenforstående stat fri adgang til EUs indre marked, så å håpe på at de gamle handelsavtalene vil trå i kraft om EØS-avtalen sies opp, forblir en ønskedrøm. EU ønsker seg ikke et nytt Sveits, som antagelig blir tvunget til å nærme seg EU på en annen måte enn nå. Alternativene til EØS-avtalen er et fullverdig EU-medlemskap eller leting etter nye markeder for 80 % av norsk eksport.

Vi kan ikke stå alene om å løse internasjonale utfordringer, det krever samarbeid. Nettopp samarbeid er det som driver EU fremover, og de fleste avgjørelser baseres på konsensus. EU er forøvrig verdens eneste mellomstatlige samarbeid med en direkte folkevalgt forsamling.

En rekke nåværende EU-medlemsstater har færre EU-parlamentarikere enn det Norge ville ha hatt. Grunnen til at Ramsøy kan plugge samme stikkontakt i veggen over hele Europa, er et forslag fra en EU-parlamentariker fra Malta. Alle møter i EU-parlamentet åpne – slik er det ikke på Stortinget. Representantene i EU-parlamentet er forøvrig gruppert etter sitt politiske ståsted, ikke nasjonalitet. At en liten andel av representantene brukes som argument for ikke å delta i det hele tatt, kan sammenlignes med at Finnmark skulle melde seg ut av Stortinget, fordi man bare har 1,6 % av innbyggerne uansett, men fortsatt svelge alle stortingsvedtak gjennom en særskilt avtale. Det lyder ikke spesielt demokratisk.

Unge Høyre mener at Norge må kreve sin rettmessige stemme i det europeiske fellesskapet. I dag overlates viktige beslutninger for vår nasjon til andre lands politikere og byråkrater. Faxdemokratiet er den virkelige trusselen mot folkestyret.

Foto: Wikimedia Commons

I disse dager går et forslag om minstenorm for antall elever per lærer i grunnskolen fra departementet ut på høring i kommunene.

Rent umiddelbart høres forslaget godt ut, men for å eksemplifisere, vil jeg trekke frem selve hovedstaden i Trøndelag, Trondheim. Ifølge SSB steg lærertettheten i Trondheim i årene 2003–2008, men siden har den sunket igjen. I fjor lå antallet elever per lærer over snittet for både landet, Trøndelag og nabokommunene Malvik, Klæbu og Melhus.

Jeg er redd for at en minstenorm i teorien gjerne blir en maksnorm i praksis. Det skaper også en rigiditet som struper det lokale selvstyret ytterligere. Løsningene må utformes og tilpasses lokalt, ikke gjennom endeløse forskrifter fra kontorveldet i hovedstaden.

Skjønt læreren i seg selv er den utvilsomme suksessfaktor nummer én, vet vi samtidig fra forskningen at lærertettheten har forholdsvis lite å si for resultatene. En minstenorm kan dermed gi noen grelle utslag lokalt, kanskje spesielt på mindre skoler. Det som virkelig burde bekymre, er at bare noen få i hele Trondheim kommune vet hvordan skolene gjør det i forskjellige sammenhenger. I andre store byer, som Oslo, Bergen og Stavanger, kan alle få innsyn i hvordan skolene leverer i tråd med målene – eller rettere sagt; hvordan skolene leverer overfor elevene. Det fortjener elever og foreldre å vite. Det er også med på å fordre konstruktiv opposisjonspolitikk.

Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen. Derfor må det være åpenhet om resultatene, slik at vi lokalt kan diskutere lærertetthet og annet med utgangspunkt i dem.

Foto: Xavier Häpe/ Wikimedia Commons

Gjennom EØS-avtalen mottar Norge i disse tider et EU-direktiv som forbyr nasjonale forbud mot alkoholreklame, slik Norge har.

Én side ved dette er at vi nå får alkoholreklame på norsk fjernsyn. Jeg synes det er rimelig, for alkohol er et lovlig produkt som det dermed burde være lov å reklamere for. Det likestiller norske bryggerier med sine utenlandske konkurrenter, i motsetning til dagens ordning, som gjør at utenlandske bryggerier kan avertere alene for sine produkter, og derigjennom får et konkurransefortrinn. Dette må sees uavhengig av hvilken politikk norske myndigheter ønsker å føre med hensyn til tilgjengelighet, som varierer mye land imellom, også mellom de som tillater alkoholreklame.

Det jeg synes er mer interessant med denne saken, er at den illustrerer hvor liten innflytelse Norge har uten fullt EU-medlemskap. Med EØS-avtalen, hvor vi i utgangspunktet forplikter oss til å implementere EUs direktiver, har vi riktignok en reservasjonsrett. Sterke motstandere av alkoholreklame har ønsket å anvende denne i spørsmålet om dette direktivet, noe som isåfall ville være første gang Norge reserverte seg. Vi vet ikke konsekvensen av å reservere oss, så det er heldigvis et stortingsflertall imot reservasjon – noe annet ville være uansvarlig. Det forteller også hvor uanvendelig vår teoretiske reservasjonsrett er i praksis.

I denne saken har Norge mye seg selv å takke. Jeg skulle gjerne sett at det ikke var slik, men faktum er at Norge sitter utenfor forhandlingene og uten stemmerett, fordi vi bare er medlemmer av EØS. Det blir som husmannens kontrakt med storbonden, og det er begredelig. EU bygger på konsensus og samarbeid, så medlemsland kan uten altfor store anstrengelser forhandle frem tilpasninger og unntak. En lignende sak var EUs direktiv om importforbud av selprodukter for noen år siden. Danmark, med sin spesielle kompetanse på feltet og interesser på Grønland, fikk et unntak, men i Norge ble ikke saken alment kjent før pressen slo den opp. Norge hadde tapt en viktig sak – fordi vi ikke satt i rommet der beslutningen ble tatt. Akkurat som i saken om alkoholreklame, som er en viktig sak for brede lag av norske politikere.

Vi får nå åpenlyst merke hvordan det er å bite i det sure eplet som følge av halvveis EU-medlemskap. Som David Cameron nylig sa om at enkelte ønsker Storbritannia ut av EU: «På utsiden av EU vil vi ende opp som Norge. Avhengig av det indre markedet, men uten innflytelse!» Det er ingenting å godte seg over, for det rammer oss alle som nasjon.

I en markedsøkonomi er det ikke mulig å definere næringer som mer eller mindre nødvendige ut fra Maslows behovspyramide, ettersom økonomien styres av tilbud og etterspørsel. Finnes det etterspørsel, slik det finnes etter pelsprodukter, er næringen per definisjon nødvendig. Skal man regulere økonomien etter Maslow, krever det planøkonomi. En passende anekdote i så måte er dengang man i Sovjetunionen bestemte at man skulle produsere et gitt antall pelskåper til vinteren. Da vinteren kom, skulle den vise seg å bli svært regnfull, og det ble et stort underskudd på gummistøvler isteden. Jeg tror ikke flertallet av pelsmotstanderne er tilhengere av planøkonomisk tankegods.

I markedsøkonomien er det markedet, altså vi, som avgjør hva som er nødvendig gjennom hva vi etterspør. Utsagnet om at «pelsdyrnæringen er unødvendig» vil derfor bli gyldig den dagen næringen ikke lenger er drivverdig fordi for få etterspør pels. Den dagen later ikke til komme i overskuelig fremtid. Jeg kan være med på å diskutere praktiske og prinsipielle spørsmål knyttet til næringen, men «pelsdyrnæringen er unødvendig» er ikke verdt mer enn annen patos.

Verdiskaping og subsidier. I 2011 genererer pelsdyrnæringen 500 millioner kr fra eksport av sine produkter, og langt over halvparten av dette betales i skatter og avgifter. All norsk pels auksjoneres i København, og har et svært godt rykte internasjonalt. Årsaken forklares nærmere i avsnittet om ernæring og dyrevelferd.

I motsetning til store deler av norsk landbruk, mottar ikke pelsdyroppdretterne subsidier for hverken areal eller produksjon. I 2010 fikk pelsdyrnæringen ialt 35 millioner kr i overføringer, og dette fordelte seg på 23,2 millioner kr i fraktstøtte, 10,9 millioner kr til ferie- og fritidsavløsning samt 0,9 millioner kr øremerket til velferdsforskning. Det reelle tallet for sistnevnte, som bevilges på andre måter, er imidlertid langt høyere. I likhet med de andre subsidiene betales heller ikke fraktstøtten til oppdretterne, men til transportselskaper som påtar seg frakt av fôr til dyrene. Lignende subsidier gis i andre næringer til frakt av eksempelvis brus, mineralvann, matvarer, bensin og diesel.

Pelsdyrnæringen vil ikke dø ut dersom alle subsidier fjernes, ettersom den er så lønnsom som vist. Men oppdretterne vil ikke bli likestilt med andre bønder hva gjelder avløsning, og oppdretterne står også ansvarlige for sine dyr hele døgnet, året rundt. Transportselskapene vil ikke finne det lønnsomt å frakte til og fra enkelte oppdrettere. Resultatet blir dermed sentralisering. Skulle man gå så langt som å forby hele næringen, vil produksjonen i land som Russland, Kina og Peru få et oppsving, og der står ikke dyrevelferd i fremmedordboken engang.

Ernæring og dyrevelferd. Som i andre husdyrnæringer er Mattilsynet fremste kontrollorgan, og veterinærene og Norsk Pelsdyralslag har i tillegg sine egne rutiner. Det norske regelverket for næringen er det strengeste i verden. Næringen har sogar ilagt seg selv ytterligere regler, for å sikre blant annet dyrevelferden. Næringen er samstemt om å luke ut useriøse aktører fra næringen. Mattilsynet og Vitenskapskomiteen for dyrevelferd har konkludert med at næringen tilfredsstiller kravene. I Den norske veterinærforening (DNV) ble det fattet et omstridt styrevedtak som fastslo at man var negative til næringen. Fra utsiden ser det ut til at forslaget fikk sterkest støtte fra særforeningen Smådyrpraktiserende veterinærers forening, mens motstanden kom fra Produksjonsdyrveterinærers forening.

Fôret som pelsdyrene spiser, er godkjent av Mattilsynet. Fôret er en slags gråaktig masse som er lett å spise og fordøye for dyrene, og det består av blant annet fiskeavfall, som ellers ikke har noen særlige bruksområder. I Trøndelag foregår produksjonen av fôret i Trondheim.

Etter at dyrene ansees for å være selvstendige nok til å skilles fra moren, flyttes de i egne bur med ett søsken. Sett i forhold til størrelsen, har pelsdyrene langt større boltreplass enn f. eks. en ku på sin bås. Det har også kommet krav om et såkalt aktivitetsobjekt i hvert bur. Dyr omplasseres i de tilfellene de begynner å sloss, men de fungerer jevnt over harmonisk med søsknene som de har vokst opp med. Dyrene får daglig tilsyn av oppdretterne, som protokollfører tilstanden. Syke dyr flyttes til sykeavdelingen, og døde dyr blir naturligvis fjernet. Sår behandles ofte med en blank sårsalve, som vanskelig vil synes på et bilde.

Akseptable skade- og tapstall regnes i promille i pelsdyroppdretten, mens man i f. eks. saueholdet og kyllingindustrien opererer med prosenter. Fra november 2010 til april 2011 kontrollerte Mattilsynet nesten hver tredje pelsdyrgård i Norge; 88 gårder, hvorav 54 av 88 tilsyn var uanmeldte. Mattilsynet fant det nødvendig å behandle eller avlive ialt 26 dyr fordelt på 4 gårder. Disse 4 gårdene hadde ialt 14 600 dyr.

Ernæringen og dyrevelferden forøvrig har stor innvirkning på kvaliteten på pelsen, som i sin tur avgjør prisen på auksjonsmarkedet i København. Sykdom, vanskjøtting og skader ødelegger pelsen, og det er derfor også i oppdretternes egeninteresse å stelle godt med dyrene. Fra en menneskelig synsvinkel sier det seg også selv at mennesker som jobber med dyr, er glade i dyr.

Dyrevernaktivisters skadeverk. Ofte har dyrevernaktivister brutt seg inn på pelsdyrgårder. De kommer seg som regel over gjerder, ikke gjennom dem, så forbrytelsen kalles av rettsvesenet forsering av hindring, ikke innbrudd. Favorittstedet deres later til å være sykeavdelingen, av åpenbare årsaker, og bildene tas gjerne nedenfra og opp. Det vil naturlig nok være endel skitt på undersiden av et nettingbur, selv om dette ikke påvirker dyrenes helbred, og bilder i samme vinkel fra en fraukjeller og opp i båser med kyr eller griser ville gitt den samme sjokkeffekten.

Innbruddene blir gjort av fremmede på nattestid, og det er derfor ingen tvil om at dyrene blir oppskaket. Dyrene er heller ikke vant med kraftig kamerablitz. Redsel skaper mye av den panikkartede adferden som aktivistene beskriver, og som ellers er i ukjent i dyrenes hverdag. En annen ting de ikke er vant med, er å klare seg selv i naturen. Å slippe ut dyrene, er derfor jevngodt med å slå dem ihjel, og endel aktivister har heldigvis begynt å skjønne dette etterhvert. Aktivistene pleier å blåse i kravet om verneklær, skoovertrekk og antibac, og innbruddene innebærer derfor en stor risiko for smitte fra mennesker eller pelsdyr i andre gårder som man har brutt seg inn på. Fra mitt nærområde kjennes et eksempel med en hel besetning på tusenvis av dyr, avlet opp siden 1995, som måtte slaktes etter å ha blitt smittet under et innbrudd.

Bildene blir ofte manipulert, gjerne med ildrød farge på kjøttsår, som ikke er vanlig hos f. eks. mink. Det kjennes også til at dyr har blitt byttet om på, slik at de har påført hverandre skade, og at døde dyr har forsvunnet. Duplisering og typisk photoshopping er også vanlig, og media har hatt for vane å spre disse ukritisk.

NB! Tillegg av 21. november: Avlivede og pelsede dyr blir brukt av både såpe- og parfymeindustrien (fett) og til jordforbedring og betongindustrien (beinmel). Så det er ikke snakk om å bruke én del av dyret og kaste resten. Av etiske hensyn blir ikke beinmelet brukt i fôr.

Jeg mener dette er et feilgrep som bare vil føre til at man drikker raskere og deretter drar tidligere til nachspiel. Utestedene må sies å være en langt tryggere ramme for festing enn hjemmefester. Med den senere tids oppmerksomhet omkring overfallsvoldtekter friskt i minne, burde man ta i betraktning at forholdsmessig langt flere voldtekter skjer mellom sanseløst berusede på nachspiel. Her er det også god grunn til å tro at det finnes store mørketall. Det blir heller ikke mindre vold i drosje- og kebabkøer av at disse fremskyndes med én time. Jeg tror istedet på differensierte skjenketider, slik at folk heller drar hjem til forskjellige tider.

Det jeg reagerer vel så mye på, er at de rødgrønne med dette ønsker å overkjøre det lokale selvstyret. Jeg mener at skjenketider burde vært bestemt lokalt, slik at dette kan tilpasses av de som kjenner lokalsamfunnet best. Såpass tiltro til norske lokalpolitikere, og til de som har valgt dem, har jeg, og det skulle jeg ønske at de rødgrønne hadde hatt også. En nasjonal leggetid har jeg svært liten sans for. Med lokalt selvstyre kan jeg mene at det vil være dumt av noen kommuner å innføre skjenkestopp kl. 02.00, men det er uansett en langt mer legitim avgjørelse. Hvem kjenner utelivet i kommunen din best – dine folkevalgte, med innspill fra utelivsnæring og politi, eller et direktorat?