Et linjeskift for yrkesfagene

I det meste av Trøndelag utenfor Trondheim vil det i tiårene fremover bli færre elever og dermed mindre penger fra staten å drive skole for. Med dette som bakteppe samles fylkestingene i Nord- og Sør-Trøndelag denne uken for å tegne opp de første linjene for skolepolitikken i et samlet Trøndelag. Det mest makelige vil være å si at vi skal fortsette noenlunde som før. Vi i Høyre vil derimot bruke samlingen av Trøndelag som en anledning til en langt sterkere spesialisering av den enkelte skole, så yrkesopplæringen skal få et linjeskift som vekker interesse i inn- og utland.

68-ernes kjærlighetsbarn «Reform 94» preger fremdeles skolepolitikken. Det har vært ønsket å føre allmennfagene og yrkesfagene sammen i kombinerte skoler. Akademikere mente, åpenbart fra sitt ståsted som akademikere, at omgangen med allmennfagene ville heve yrkesfagenes anseelse. All teorien i yrkesfagene var nødvendig, så elevene kunne bytte til allmennfag underveis – underforstått, om de kom på bedre tanker. Vi kan slå fast at vi har fått mer teoretiske og mindre selvbevisste yrkesfag, og ikke stort annet. Et samlet Trøndelag må gå vekk fra skrivebordsidealene og heller fremelske yrkesfagenes egenart. Spesialiserte skoler som avspeiler hva arbeidslivet i skolens nærområde etterspør, vil kreve noen tøffe valg, men for elevene kan opplæringen bli mer nyttig og spennende.

Det arbeidslivet som elevene skal møte, vil alltid ligge foran skolene på fag og utstyr. Derfor må skolene komme tettere på arbeidslivet, bokstavelig talt. Oslo kommune har skapt Kuben yrkesarena, hvor det finnes videregående skole, fagskole, lærlingsenter og kurssenter, midt i en næringspark. Kuben yrkesarena burde være en opplagt inspirasjonskilde for Trøndelag, som har læresteder, forskningsinstitutter og industriklynger som gjør slike sammenbygninger mulige. Det samme er mulig å gjøre i mindre omfang også. Det gjør det også mulig å hente lærekrefter fra arbeidslivet inn i skolen. Omvendt blir det lettere for faglærerne å hospitere i arbeidslivet. Det tillater at en større del av opplæringen kan skje på en arbeidsplass.

Ikke forstå meg dit hen at disse tankene bare gjelder de tekniske yrkesfagene. Jeg tør minne om at landsdelen vår, som etterspør flere helsefagarbeidere, også har universitetssykehus, forskningsinstitutter og farmasøytisk industri i sin midte.

Sammen kan Trøndelag skape en fremragende yrkesopplæring. Vi i Høyre håper at det nye fylkestinget vil vise det politiske motet som skal til.

Innlegget ble trykt i Trønder-Avisa og Namdalsavisa den 13. juni 2017.

Respekt for læreren

Ingen er viktigere for elevenes læring enn den gode læreren. Det er derfor de borgerlige partiene gjennomfører et lærerløft, så kravene til lærerstudiet skjerpes, lærerstudentene får mer praksis, og karrièreveiene i klasserommet blir flere. Aktelsen for læreryrket skal bli større, fordi lærerne fortjener det, og fordi skolen trenger det.

Det er forunderlig at Senterpartiet ønsker å gå motsatt vei og fjerne kravet om at våre fremtidige lærere skal ha karakteren 3 i basisfagene norsk, matematikk og engelsk fra videregående skole. Karakteren 3 er like under gjennomsnittet. Døm selv om dette er helt urimelig.

Lærerstudiet kan lage gull av gråstein, så materialet er ikke nøye, får vi høre. Som regel er det en viss sammenheng mellom karakterene i videregående skole og på lærerstudiet, men i Senterpartiets bakvendtland skal unntakene bli regelen. Hvor troverdig er det?

Et femårig lærerstudium med mer praksis og forskning, som de borgerlige partiene innfører, er noe nytt, så det er Senterpartiet også imot. Deres foretrukne partnere, Arbeiderpartiet, tilbyr på sitt sedvanlige vis politikk-à-la-carte og serverer hverken fugl eller fisk. Ellers kunne jo noen bli misfornøyde. Meget kunne også ha vært sagt om Senterpartiets forslag om å trekke Norge ut av internasjonale undersøkelser, som PISA, så vi ikke får sammenlignet oss med land som det er naturlig å sammenligne seg med. Selvbedrageri er for så vidt ikke straffbart.

Vi i Høyre er derimot overbeviste om at elevene gjør det best når det kreves noe av dem – og når de kan kreve noe av skolen sin.

Innlegget ble trykt i Trønder-Avisa den 31. mars 2017.

Intelligent liv utenfor Oslo

veritas_t2_sunset
Foto: Étienne Bourbeau (Creative Commons-BY-SA-4.0)

Makt og myndighet klumpes lett sammen i hovedstaden. Utflytting av statlige arbeidsplasser er ikke en sutteklut for steder som Gud og direktoratet glemte – til det blir det for sårbart – men en måte å spre makt og styrke fagmiljøer som allerede finnes utenfor hovedstaden. Når Steinkjer er til vurdering for landbruksforvaltningen, så er det fordi Steinkjer besitter det landbruksfaglige miljøet som skal til for å utfylle forvaltningen. Når det nye statlige fornybarfondet bør vurderes lagt til Trondheim, så er det fordi Trondheim har noen ledende miljøer innen kapitalforvaltning og grønn forskning.

Ellers finnes det mange administrative miljøer rundt forbi som enkelt kan tilføres oppgaver som fra gammelt av ligger i Oslo, men som i den digitale tidsalderen kan løses hvor som helst. Internett har visstnok kommet for å bli. Det kreves riktignok at den som sitter bak tastaturet, er vettug nok. Alt tyder på at trønderske politibetjenter vil få lønn til rett tid, selv om politiets lønns- og regnskapssenter flyttes fra Oslo til Kristiansund. Parkeringstilsynet flyttes til Lillehammer. For min del kunne de ha fått alle parkeringsvaktene også.

Dette har ledende Arbeiderparti-folk vondt for å anerkjenne. Det har vært bemerkelsesverdig tyst fra Senterpartiet hva gjelder Arbeiderpartiets skepsis til intelligent liv utenfor hovedstaden. Selv fra den siste tid allestedsnærværende partilederen. Det er så man kan sette seg i journalistens sted. «Beklager, men alle våre politikere har gjemmekontor i dag», etterfulgt av en nevrotisk latter fra Senterpartiets hovedkontor – i Oslo.

Innlegget ble trykt i Trønder-Avisa den 20. februar 2017.

Mama’s baby, papa’s maybe

«Mama’s baby, papa’s maybe», lyder et ordspråk av afroamerikansk opprinnelse. Historisk sett rommer det noen sørgelige erfaringer. Evolusjonært sett er det en enkel innsikt av ufattelig betydning for menneskets psykologi.

Mens farskapet i hele menneskehetens historie har vært heftet med tvil – at vi i dag kan teste arvestoff, er i denne sammenhengen noe helt nytt – har morskapet vært utvilsomt. Du har kunnet være sikker på at den kvinnen som har født deg, er din genetiske mor.

Personlig mener jeg at far alltid må ha et moralsk ansvar, og har derfor mine betenkeligheter med sæddonasjon. Politisk ser jeg at hverken sæddonasjon eller prøverørsbehandling rokker ved det som faktisk er sikkert. Eggdonasjon og surrogati, som lar oss bære frem barn uten noe genetisk bånd til noen av foreldrene, vil derimot oppløse morskapet slik vi alltid har kjent det. Hva det vil ha å si, vet vi ikke. Det er ikke mulig å forutse hva endringer i psykologien vil ha å si for etikken.

Mye kunne ha vært sagt om paradokset i at vi har brukt de siste århundrene på å holde fedre ansvarlige for de barna som de setter til verden – for eksempel med de castbergske barnelovene i 1915 og deling av foreldrepermisjonen i vår egen tid – men nå ønsker å løsrive barna helt fra deres genetiske opphav.

Man kan saktens velge å forstå barn slik som poeten Kahlil Gibran, at «deres barn er ikke deres barn, de er sønner og døtre av livet». I tilfelle er barn noe uhåndgripelig, løsrevet fra tid og sted, og følgelig noe som kan oppdras av enhver tilregnelig voksen. Det kan passe godt til mangt et politisk frigjøringsprosjekt, men er de ulempene det medfører, noe vi kunne ha ønsket for oss selv? Vi kan si ja, i visshet om at vi allerede er født og slipper å bli påvirket av det. Hvis vi ikke kan ønske det for oss selv, blir det noe krampaktig idealistisk over det hele.

I denne forblindelsen har enkelte fått for seg at eggdonasjon og surrogati dreier seg om likestilling mellom kjønnene. Men mannen og kvinnens rolle i unnfangelsen og svangerskapet er ulik fra naturens side. Det kan vi ikke politisere oss vekk ifra, likestilte aldri så mye. Foreldreskapet er ikke noe kunstig eller fremmed, men en ramme for det mest naturlige av alt i livet, å bli unnfanget og født. Grensene for bioteknologien settes ikke for å nekte ulike grupper å få barn, men fordi mennesket og samfunnet trenger sperreverk mot fremmedgjøring og rotløshet.

Når min partikollega Kristian Tonning Riise i Aftenposten forsøker å gjøre oppløsningen av morskapet til et «familiekonservativt» ståsted, virker det rett ut sagt påtatt og hjelpeløst. Familien som sådan kan umulig være under press fra tilfeldigheter som har rammet oss på godt og vondt i uminnelig tid.

Hvis vi i stedet for noe uhåndgripelig ser på barnet som en levende skapning av kjøtt og blod, et undrende vesen som søker tilhørighet og mening, så får det også etiske følger. Bioteknologiloven gir adoptivbarn og barn unnfanget med donorsæd rett til å få vite sitt genetiske opphav, og barnevernsloven har et biologisk prinsipp. Dette er ikke tatt fra intet.

Trangen til å kjenne vårt opphav, rommer noe dypt menneskelig. Ellers vil det være vanskelig å forstå hvordan familiegjenforening, i de fleste tilfeller av hver for seg veltilpasse mennesker, har kunnet tjene som lørdagsunderholdning på NRK i tyve år.

Hva med adoptivbarn, vil noen spørre. Selvsagt er det alltid bedre for et barn å leve under foreldres omsorg, om de så ikke er barnets genetiske foreldre, enn å være foreldreløst. Derfor har jeg en forsiktig holdning til bioteknologi, men støtter en vid adgang til adopsjon. Etisk sett er det også stor forskjell på det at omstendighetene tvinger mor til å adoptere bort et barn som allerede er født, og det at barnet med viten og vilje blir unnfanget og født uten noen tilknytning til genetisk mor, og kanskje heller ikke far, i ytterste fall av en surrogatmor.

Jeg har til gode å høre at noen som bortforklarer betydningen av genetiske bånd i spørsmål om eggdonasjon og surrogati, vil godta adopsjon av et foreldreløst barn som likeverdig med å få et eget, genetisk barn. For som Tonning Riise skriver i Aftenposten, «ønsket om å videreføre genene sine er et ganske grunnleggende menneskelig behov». Så noe må genene tydeligvis ha å si – for foreldrene. Men et genetisk bånd er noe gjensidig, ikke ensidig fra forelder til barn. På samme måte som at foreldrene leter etter noe av seg i barnet, så leter barnet etter noe av seg selv i foreldrene.

Innlegget ble trykt i Vårt Land den 7. februar 2017.

Det står en fylkesgrense i veien

e6
Foto: Trondheimsregionen

Fra tid til annen, som nevnt i Adressas leder den 16. desember, beklager fylkespolitikere seg over at Trøndelagsfylkene ble vedtatt sammenslått, før vi visste om vi får noe nytt ansvar fra staten. Men forhåpninger om mer ansvar til fylkeskommunene har aldri vært noen grunn i seg selv for sammenslåing. Vi vet at fylkeskommunene har et tungt ansvar for samferdsel, og det er grunn nok.

Hvordan vi bor, arbeider og bruker fritiden vår, har forandret seg til det ugjenkjennelige siden forrige fylkes- og kommunereform på 1960-tallet. Den gangen levde vi i stor grad våre liv innenfor de grensene som da ble tegnet opp. Etter krigen hadde pendlernes andel av arbeidsstokken i daværende Strinda kommune gått fra en tredjedel til to tredjedeler (Strinda bygdebok, bd. 4, 1971). At man slo Strinda sammen med Trondheim i 1964, var altså ikke fordi Strinda var for puslete, men fordi de gamle grensene var blitt uegnede. Innpendlingen fra Malvik var stigende, men ennå ikke normen. Fra Stjørdal var innpendlingen ubetydelig. Veksten i flytrafikken på Værnes har skjedd mellom forrige kommunereform og den vi har nå.

Altså er det ikke bare Trondheim by som har vokst, men også omlandet. På aksen Orkanger–Stjørdal er det i dag 20 000 mennesker som krysser kommunegrensene når de drar på jobb. I Klæbu, Malvik, Melhus og Skaun pendler halve arbeidsstokken til Trondheim, i Stjørdal en femtedel. Selv er jeg blant disse. Men et annet trekk er vel så interessant: Mellom 2000 og 2015 økte pendlingen inn til Trondheim med 35 %, ut av Trondheim med 105 % (Trondheimsregionen).

Bo- og arbeidsmarkedet i Trondheimsregionen blir tettere sammenvevd. Det er bra for nærings- og stedsutviklingen, men gjør det vanskeligere for kommunene å planlegge på tvers. To sett med fylkeskommuner, fylkesmenn og fylkeskontorer for Statens vegvesen gjør det mer innviklet. Mest skadelidende har utbyggingen av vei, jernbane og kollektivtrafikk blitt. Tenk det, i år har Arbeiderpartiet kjeklet om hvilken ende veiselskapet Nye veier skal begynne å bygge ut E6 i. Vi som bor i Trondheimsregionen, sliter ikke med avstand til offentlige tjenester, men med å komme oss raskt, behagelig og miljøvennlig på jobb. På en ettermiddag kan flettingsfeltene på E6 mellom Trondheim og Stjørdal fortone seg like lovløse som en bakgate i Chicago.

Trondheimsregionen er et godt bilde på hvorfor reformen er vel så nødvendig for fylker og kommuner som er store nok til å «klare seg selv», men som vokser seg inn i hverandre. Hvilke oppgaver vi fylkespolitikere måtte få som belønning fra staten for å ta til slik fornuft, er underordnet.

Innlegget ble trykt i Stjørdalens Blad den 24. desember 2016.

Det skal en kule til en trønder

vaernes-garnison
Foto: Forsvaret

I 2017 kommer 300 amerikanske soldater til Værnes på rotasjon, seks måneder i gangen, for å øve. På fylkestinget ville SV be Stortinget om å avvise våre allierte. I seg selv er det pinlig at SV som et påstått posisjonsparti på fylkestinget reiser en sak mot den samme posisjonen som de sitter i. Det er vanskelig å si om opptrinnet vitner mest om SVs forvirring eller et svakt lederskap fra Arbeiderpartiet, men sistnevnte skal ha behørig ros for sin tydelighet i debatten. Velgerne fortjener likevel bedre enn dette sirkuset.

Norges forbindelser til den angloamerikanske verden, selve lederskapet i den vestlige frie verden, har ikke bare vært avgjørende for våre sikkerhetsgarantier i nyere tid, men historisk sett også for utviklingen av vårt demokrati og vår rettsstat. Magna Carta, Westminster-parlamentarismen og den amerikanske uavhengighetserklæringen er noen viktige milepæler.

Norges allierte har beskyttet oss mot den finlandiseringen som jeg mener at SVs forsvarspolitikk i beste fall ville ha ført til.

Under den andre verdenskrig ofret USA og Storbritannia halvannen million unge menn i kampen for vår frihet, selv om ikke en eneste tysk soldat hadde satt støvelen i jorden i deres hjemland. Sytti år senere diskuterer vi om øving med våre amerikanske allierte er en fiendtlig handling. Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

SV hevder at utstasjoneringen på Værnes er i strid med Norges basepolitikk. Derimot er det en stortingsmelding fra 2006 – fra den rødgrønne regjeringen som SV selv satt i – som tar til orde for utstrakt øving med våre NATO-allierte.

SV mener at dette er en permanent amerikansk base på norsk jord. Det har tidligere vært amerikanske soldater på Værnes lengre enn seks måneder i gangen. Når er amerikanerne der permanent? Værnes er under norsk dominans, norsk kommando og norsk vakthold. Når blir forlegningen amerikansk? SV er tause om soldater fra andre NATO-allierte enn USA. Er briter, dansker og nederlendere like uønsket som amerikanere?

Nei, Høyre mener at Trøndelag må ta imot våre allierte med åpne armer, slik vi har gjort på Værnes og Ørlandet mange ganger før, og slik vi har samarbeidet om forhåndslagre i Tromsdalen, på Frigården og flere andre steder. Det er riktig for Norges sikkerhet at Trøndelag er et militært tyngdepunkt.

Det kan være på sin plass å gjengi Johan Herman Wessels ord om sin uheldige jaktkamerat Johan Randulf Bull, født på Rein i Stod:

«Engang en høist forvoven jyde
med hagle på en trønder vilde skyde,
mend fikk hans pande ei i sønder
nei, der skal kugle til en Trønder.»

Innlegget ble trykt i Stjørdalens Blad den 10. desember 2016.

Nå kimer det til skolegudstjeneste

img_1882
Foto: Henrik Dvergsdal (CC-BY-SA-3.0)

Like sikkert som at det er jul bare én gang for året, kommer krav og formaninger om at skoleelever må forskånes for julens budskap i en sådan høytidsstund. Jeg kunne derimot ikke sagt meg mer enig med statsminister Erna Solberg, som sa hvilken unnlatelsessynd det ville være å se bort ifra den viktigste grunnen til at vi feirer jul. Gudstjenesten har fortsatt en plass i skolenes juleavslutning.

Barneoppdragelsen er foreldrenes ansvar, men den norske skolen har fått et oppdrag om å fremme «demokrati, nasjonal identitet og internasjonal bevissthet.» Hva den enkelte tror om Gud, treenigheten og miraklene, er i denne sammenhengen uinteressant. Det som er interessant, er hvordan kirken har dannet en åndelig og sosial ramme for nordmenns liv og verdensanskuelse gjennom tusen år. Norge er og skal være, i det minste i en kulturell forstand, en kristen nasjon. Det er ikke bare noe som kjennetegner vår lille nasjon, men noe som setter den inn i en større sammenheng – en kristen-jødisk kultur spredt over store deler av verden.

Når vi nordmenn ser oss selv utenfra, er vi likevel fulle av selvmotsigelser. Vi bevilger adskillige bistandskroner til å bevare kulturer i Amazonas og Tibet, men diskuterer fortsatt om vår egen kultur finnes. Vi gjemmer bort vår nasjonale egenart fra det offentlige rom for å gjøre det lettere for innvandrere å bli integrert, men vi vet ikke riktig om vi har noe å integrere dem i. Vi er bekymret for at tradisjonene våre skal gjøre andre ubekvemme, men når vi selv reiser ut, så tar vi Ambrosius’ ordspråk som en selvfølge – når man er i Rom, gjør man som romerne.

Skolegudstjenestene handler egentlig ikke om de andre, men om oss selv. Vi, som en nasjon, må spørre om ikke det å behandle kulturen vår med en slik bluferdighet, gjør at vi mister noe av oss selv. Ingen finner trygghet hos noen som er usikre på seg selv. Samvittighetsfriheten står også sentralt i vår kultur, så selvfølgelig skal elever ha rett til å be seg fritatt. På samme måte som at mindretallet skal beskyttes mot flertallstyranni, slik vi gjør med fritaksrett, må flertallet ha rett til å uttrykke sin kultur, slik vi gjør med gudstjeneste. Det er en sunn demokratisk holdning.

La oss derfor ikke lede inn i fristelsen til å spore av saken. Ingen fornekter at julefeiringen også har førkristne røtter – eller at kulturer og skikker forandrer seg over tid. Å være bevisst det kristne budskapets plass i julen, er tradisjon. Å si at julen bare er et hedensk midtvinterblot, og dermed utelate Norges historie etter kristningen, er historieforfalskning. Å si at julen er blitt så kommersialisert at dens opprinnelige budskap er verdiløst, er selvoppgivelse.

Som alle generasjoner før oss, fascineres vi av tanken om det perfekte liv, fra det hverdagslige til det kroppslige. Men mennesket vil aldri bli perfekt. Når jeg leser eller lytter til hva skoleungdom strever med, slår det meg at mange – uansett gudstro – kunne trenge å høre litt oftere at vi aldri kan bli fullendte, eller forstå hele den verden vi lever i. Eller hva med nestekjærlighet, barmhjertighet og håp midt oppe i alt overfladisk i hverdagen? Dessuten er det de felles opplevelsene og minnene binder oss sammen som et samfunn. I vår tid virker mange europeere og amerikanere å savne en slik tilhørighet, noe bestandig. Historiens store pendel svinger langsomt, men det gjelder ikke å falle av.

Innlegget ble trykt i Trønder-Avisa den 26. november 2016.